Jeg sitter å skriver på en skisse til et foredrag om sosiale medier og vil gjerne høre hva dere synes om følgende illustrasjon hvor jeg prøver å vise absurditeten ved de etablerte sosiale mediene:
Du skal ut å møte en god venn som akkurat har kommet hjem fra ferie i Peru og hun vil fortelle deg om den spennende turen. Dere avtaler å møtes på den nærmeste kafeen. Men dette er ikke hvilke som helst kafe; her er alt gratis og man blir servert varme drikker og søtsaker så ofte man ønsker uten å måtte betale noe som helst! Den eneste betingelsen er at man må signere en kontrakt på størrelse med en bibel før dere får komme innenfor døra.
Greit nok, hvorfor ikke? Dere rabler ned signaturene, blir raskt og elegant geleidet inn, bestiller det dere vil ha og setter dere ned på et tomannsbord ved vinduet. Venninnen din begynner å fortelle entusiastisk om opplevelsene sine og viser frem bilder av jungel og eksotiske dyr. Dere storkoser dere!
Men; ut av ingenting sklir det ned en svær flatskjerm mellom dere. Hva skjer? Du ser deg forvirret rundt og oppdager en dresskledd fyr som sitter og gransker dere begge inngående samtidig som han tar notater, uten det minste tegn til blygsel. Flatskjermen lyser plutselig opp og viser krystallklare og fargerike klipp av asurblått vann og solbrune kropper, alt i slow motion selvfølgelig, og akkompagnert av en høylydt Kygo-beat.
Det var en reisebyråreklame. Flatskjermen sklir lydløst opp igjen i taket, men mannen i dress sitter fortsatt å observerer og tar notater...
END SCENE